Livet er en underlig tumleplass

Livet er det vanskelige balasestykke. Blir vi noen gang tilfreds. Vi mennesker er uhyre vaneskelig å tilfredsstille. Når vi får det vi tilsynelatende ønsker oss, så er det noe annet vi vil ha - eller vi finner ut at det passer oss ikke likevel. Er vi da til å bli klok på?

Nei, vi søker hele tiden etter noe - på vill flukt fra oss selv, nettopp fordi vi ikke tørr kjenne etter. I oss ligger alle svarene, da blir det hele mye enklere.

Gud, Kosmos eller hvem det nå enn måtte være - har ikke gjort det enkelt for den meninge mann å finne veien til lyset. Oppskriften ser så såre enkel ut. Hvis vi bare er tro mot våre følelser vil vi finne veien. Jeg gjør det ikke, gjør du?

Vi er spirituelle enheter sendt til denne verden for å utføre oppgaver, gjøre opp karma og ikke minst forberede oss på en kommende tid. Vil det da si at vårt liv her og nå skal være ment for denne spirituelle oppgaven ene og alene. Eller er vi forpliktet til å ta del i dette virvar av følelser som tilhører dette fysiske plan? Er det rett av oss å kun leve på den spirituelle frekvens. Skal noen mennesker bare gå der for å lyse vei for andre, eller er det meningen at vi skal håndtere begge deler? For meg er dette er svært sentralt spørsmål og ikke minst et viktig spørsmål. Det er vel en mening med at vi er fysiske mennesker, er det ikke det da?

Jeg har viet mitt liv til de spirituelle spørsmålene, jeg vet ikke om jeg har blitt så mye klokere av det, snarere det gir meg mer spørsmål å forholde meg til. Den gode boken sier, salig er de enfoldige. Det tror jeg faktisk, vi mennesker som tenker og bruker mye av vår tid på refleksjon omkring livet, går i store faser i forvirringens dal.

Jeg tror vi har en forpliktelse ovenfor livet å leve det slik det er ment. Vi skal være fysiske enheter med guddommelig kjærlighet. I den guddommelige kjærligheten må vi arbeide for ikke vise forakt og dømme andre mennesker på deres vei til opplysthet. Alle har sin vei å gå. Vi befinner oss alle på ulike utviklingstrinn, vår oppgave er å stige fremover på den veien vi har valgt for dette livet.

Det virker så underlig, den veien vi selv har valgt. I likehet med de fleste husker jeg ikke å ha vært med på disse beslutninger om hva mitt liv skal innholde. Jeg har i ettertid fått en bevissthet omkring det, men ikke når jeg nådde bevissthet i dette livet. Det har vært en søken etter svar. Ettersom svarene har kommet, har nye spørsmål ledet meg videre inn i en ny sti. Hver nye sti bringer meg inn på stadig nye spørsmål. Jeg må forstå, hvis jeg ikke forstår - famler jeg i blinde.

Jeg tror vi må forsøke å leve et balansert liv. Ikke for mye av det ene og ikke for mye av det andre. Når det blir for mye av noe, kommer frustrasjonen. Vi trenger alle harmoni og ikke minst kjærlighet til oss selv. Først da kan vi ha kjærlighet til andre.