En skremmende opplevelse.

 

Svimmelheten tok overhånd. Jeg var nødt ti å gå til sengs. Jeg gikk fra gangen til stuen, på veien måtte jeg støtte meg til veggen. Romfølelse var ikke tilstede. Det hele skremte meg. Jeg var alene om ansvaret for min sønn på 7 år.Jeg kjente redslen tok meg. I natt ønsket jeg ikke å være alene. Tankene raste gjennom meg. Hva skulle jeg gjøre nå.

Jeg tok kontakt med kjæresten min, han ga meg beskjed om at han skulle sende meg healing. Jeg var på gråten. Han forsto tydeligvis ikke mitt behov der og da. Jeg var alt for sliten til å be han om å komme. Skuffet over at han ikke forsto hvor fortvilet jeg var, ringte jeg min eksmann. Etter en kort overtalelse kom han innover å hentet meg. En enrom lettelse - nå slapp jeg å være alene, det ville være noen der, en som kunne ta min del av ansvaret for barnet.

 

Det er ikke greit å være alene og syk. Når en bare har seg selv å tenke på så er det betydlig lettere enn når en skal ha forpliktelsen og ikke minst ansvaret for et barn. Barn skal ha mat og trenger å følges med. Når kreftene svikter så blir det vanskelig.

 

Nå har jeg imidlertid blitt bedre, etter lege besøk og nye medisiner så kommer kreftene sakte men sikkert tilbake. Jeg kan ikke bebreide kjæresten min for hans uforstand, men klandre meg selv for å ikke utrykke meg klart nok i mine benov.

 

Det er en liten lærepenge til senere. Jeg vet at hvis jeg skal få det jeg har behov for, må jeg formidle mine behov og tanker i klartekst. Menn forstår ikke alltid de HINT vi kvinner kommer med, selv om vi synes det bør være innlysende.