Livet er underlig. Det en har vendt seg bort fra, vender tilbake som den totale trygghet. Kanskje fordi en har funnet styrken til å være i det på en annen måte enn tidligere?

I denne perioden hvor jeg er syk, har jeg funnet styrke og hjelp hos min eksmann. Det er en naturlig forståelse mellom oss som min "nye" kjæreste ikke kan følge opp. Etter 15 år så kjenner jeg og min tidligere mann hverandre godt. Vi har et naturlig sammspill og forståelse for hverandre.  Vi deler noe, ingen andre kan forstå eller ta del i, det er vårt.

 

Når jeg har vært i andre forhold, så har de andre forsøkt å skape splid eller vist mangel på forståelse for denne kontakten mellom meg og min eksmann. Det går ikke. Han er far til våre to barn, det gir oss noen bånd ingen annen noen gang kan bryte.

 

Nå skal jeg slappe av her og ta livet med knusende ro, trygg i den atmosfæren jeg har vært så lenge, det gir meg trygghet i sjelen.