Jeg sitter her og undres over mennesker sitt selvbedrag. Vi kan ikke forvente oss at vi kan læse våre mellom menneskelige relasjoner hvis vi ikke er ærlig med oss selv. Jeg bare tenker på ovenfor oss selv, hvor mye er det vi ikke innrnømmer. Vi er slave under vår egen destruktive ignoranse. Vi trørr rett og slett ikke innrømme vaner og uvaner, hvis vi innrømmer det, vil det føre til at vi bevisstgjør oss selv. Hvorfor skal vi da frykte det som vil føre til at vi utvikler oss som mennesker?

Da lever vi som fryktesn slaver. Ta for eksempel ordtaket, alle vet at Jeppe drikker, men hvorfor drikker Jeppe? Jo, fordi Jeppe har ikke innrømmet at han har et problem! I det øyeblikket vi erkjenner at vi har et problem så kan vi faktisk gjøre noe med det. Slik er det med alt i livet, vi må innrømme hvor vi står slik at vi med en ærlig holdning kan gjøre noe med vårt liv. Vi har faktisk et formidabelt ansvar om å gjøre det beste ut av livet. Det kan vi ikke gjøre før vi er ærlige med oss selv, først da blir vårt forhold til menneskene rundt oss ærlig.

Tenk bare hvor overfladisk vi er ovenfor hverandre. Vi engasjerer oss ikke, (mange engasjerer seg for mye, men det er en helt annen side.) Når noe stiller oss spørsmålet hvordan har du det i dag. Jo takk bare bra, svarer vi på autopilot, fordi vi tørr ikke fortelle hvordan vi virkelig har det, for det betyr å utlevere seg selv, det vil vi ikke, vi ønsker ikke dele vårt innerste med noen. Hvem skal vi da snakke med når vi trenger det. Hvem er vi fortrolig med, hvor er vår egen ærlighet.

Bare noen tanker i dagen....