Ann Kristin`s tanker

Jeg sitter her og undres over mennesker sitt selvbedrag. Vi kan ikke forvente oss at vi kan læse våre mellom menneskelige relasjoner hvis vi ikke er ærlig med oss selv. Jeg bare tenker på ovenfor oss selv, hvor mye er det vi ikke innrnømmer. Vi er slave under vår egen destruktive ignoranse. Vi trørr rett og slett ikke innrømme vaner og uvaner, hvis vi innrømmer det, vil det føre til at vi bevisstgjør oss selv. Hvorfor skal vi da frykte det som vil føre til at vi utvikler oss som mennesker?

Da lever vi som fryktesn slaver. Ta for eksempel ordtaket, alle vet at Jeppe drikker, men hvorfor drikker Jeppe? Jo, fordi Jeppe har ikke innrømmet at han har et problem! I det øyeblikket vi erkjenner at vi har et problem så kan vi faktisk gjøre noe med det. Slik er det med alt i livet, vi må innrømme hvor vi står slik at vi med en ærlig holdning kan gjøre noe med vårt liv. Vi har faktisk et formidabelt ansvar om å gjøre det beste ut av livet. Det kan vi ikke gjøre før vi er ærlige med oss selv, først da blir vårt forhold til menneskene rundt oss ærlig.

Tenk bare hvor overfladisk vi er ovenfor hverandre. Vi engasjerer oss ikke, (mange engasjerer seg for mye, men det er en helt annen side.) Når noe stiller oss spørsmålet hvordan har du det i dag. Jo takk bare bra, svarer vi på autopilot, fordi vi tørr ikke fortelle hvordan vi virkelig har det, for det betyr å utlevere seg selv, det vil vi ikke, vi ønsker ikke dele vårt innerste med noen. Hvem skal vi da snakke med når vi trenger det. Hvem er vi fortrolig med, hvor er vår egen ærlighet.

Bare noen tanker i dagen....

 

 

 

Jeg har lenge brukt PHP for å lage websider. Jeg liker måten den fungerer på. Men dessverre så synes utrolig mange hackere det er moro å lage f.skap. Jeg blir så lei meg, når jeg bruker timesvis på å designe nye themes så kommer de å ødelegger.Timene foran dataen blir mange og jeg føler motløsheten mot å fremdeles bruke php blir mindre og mindre for hver gang. Php har gitt meg alt jeg har ønsket av noe programvare for internett sider. Så det er trist. Kunne de ikke latt sidene være i fred.

 

Livet er underlig. Det en har vendt seg bort fra, vender tilbake som den totale trygghet. Kanskje fordi en har funnet styrken til å være i det på en annen måte enn tidligere?

I denne perioden hvor jeg er syk, har jeg funnet styrke og hjelp hos min eksmann. Det er en naturlig forståelse mellom oss som min "nye" kjæreste ikke kan følge opp. Etter 15 år så kjenner jeg og min tidligere mann hverandre godt. Vi har et naturlig sammspill og forståelse for hverandre.  Vi deler noe, ingen andre kan forstå eller ta del i, det er vårt.

 

Når jeg har vært i andre forhold, så har de andre forsøkt å skape splid eller vist mangel på forståelse for denne kontakten mellom meg og min eksmann. Det går ikke. Han er far til våre to barn, det gir oss noen bånd ingen annen noen gang kan bryte.

 

Nå skal jeg slappe av her og ta livet med knusende ro, trygg i den atmosfæren jeg har vært så lenge, det gir meg trygghet i sjelen.

 

En skremmende opplevelse.

 

Svimmelheten tok overhånd. Jeg var nødt ti å gå til sengs. Jeg gikk fra gangen til stuen, på veien måtte jeg støtte meg til veggen. Romfølelse var ikke tilstede. Det hele skremte meg. Jeg var alene om ansvaret for min sønn på 7 år.Jeg kjente redslen tok meg. I natt ønsket jeg ikke å være alene. Tankene raste gjennom meg. Hva skulle jeg gjøre nå.

Jeg tok kontakt med kjæresten min, han ga meg beskjed om at han skulle sende meg healing. Jeg var på gråten. Han forsto tydeligvis ikke mitt behov der og da. Jeg var alt for sliten til å be han om å komme. Skuffet over at han ikke forsto hvor fortvilet jeg var, ringte jeg min eksmann. Etter en kort overtalelse kom han innover å hentet meg. En enrom lettelse - nå slapp jeg å være alene, det ville være noen der, en som kunne ta min del av ansvaret for barnet.

 

Det er ikke greit å være alene og syk. Når en bare har seg selv å tenke på så er det betydlig lettere enn når en skal ha forpliktelsen og ikke minst ansvaret for et barn. Barn skal ha mat og trenger å følges med. Når kreftene svikter så blir det vanskelig.

 

Nå har jeg imidlertid blitt bedre, etter lege besøk og nye medisiner så kommer kreftene sakte men sikkert tilbake. Jeg kan ikke bebreide kjæresten min for hans uforstand, men klandre meg selv for å ikke utrykke meg klart nok i mine benov.

 

Det er en liten lærepenge til senere. Jeg vet at hvis jeg skal få det jeg har behov for, må jeg formidle mine behov og tanker i klartekst. Menn forstår ikke alltid de HINT vi kvinner kommer med, selv om vi synes det bør være innlysende.